Rusmiddeltesting hos luftfartsoperatører etter CAT.GEN.MPA.170

Reglene om dette finnes i forordning (EU) nr. 965/2012 og bestemmelsen CAT.GEN.MPA.170 (b). Forordningen er i forskrift om luftfartsoperasjoner (BSL D 1-1) gjort gjeldende i Norge. Det europeiske luftfartsbyrået EASA har publisert AMC og veiledningsmateriale for å tydeliggjøre og forklare reglene. 

Minstekravet for når operatørene skal teste for bruk av rusmidler finnes i AMC2 CAT.GEN.MPA.170(b). Det vises der til test ved (a) ansettelse, ved (b)(1) begrunnet mistanke og (b)(2) etter en alvorlig hendelse eller ulykke. 

Regelverket beskriver imidlertid ikke hvordan slik testing skal skje, annet enn at testmetoden skal følge anerkjente kvalitetsstandarder, jf. AMC.1 CAT.GEN.MPA.170(c). Helsedirektoratet har utarbeidet veileder om prosedyrer for rusmiddeltesting. 

Som utgangspunkt anbefales det at operatørene benytter denne veilederen. Når det gjelder utførelsen av rusmiddeltestene skiller veilederen mellom medisinsk og saksjonær prøve. Det vil være opp til den enkelte operatør å velge hvilken prøve som er hensiktsmessig å benytte. Bruk av medisinsk prøve vil i utgangspunktet dekke minimumskravet om å ha rutiner for slik testing. Dersom utfallet av en rusmiddeltest kan føre til en negativ konsekvens for vedkommende, f.eks. en arbeidsrettslig konsekvens, anbefaler vi av bevishensyn at testen tas som en sanksjonær prøve, alternativt at en positiv test etter medisinsk prøve følges opp av en sanksjonær prøve for å få verifisert utslaget. Dette er også nevnt i veilederen fra Helsedirektoratet. Behovet for sanksjonær prøve vil dermed gjelde tilfellene nevnt i (b)(1) og (2) over. I tilfelle (b)(2) vil imidlertid ofte politiet rutinemessig ta rusmiddelprøve. Operatørens forpliktelse gjelder derfor tilfellene hvor dette ikke skjer.

Med tanke på hvem som skal utføre rustestene sier ikke regelverket annet enn at det skal være en uavhengig og akkreditert part, jf. AMC1 CAT.GEN.MPA.170(c). I veilederen fra Helsedirektoratet fremgår det at prøvetakeren bør ha helsefaglig bakgrunn med nødvendig opplæring som beskrevet. Vi antar at bedriftshelsetjeneste og tilbydere av private medisinske helsetjenester lettest vil kunne oppfylle dette. I tilfelle operatørene velger å benytte flyleger (AME) eller et flymedisinsk senter (AeMC) til å utføre slike tester, er det viktig at både operatøren og flylegen er bevisst på rollene man da har. Testingen utføres da ikke av legen i rollen som flylege for vurdering av besetningsmedlemmets skikkethet for å ha et flymedisinsk sertifikat, men kun på oppdrag fra operatøren. Positive utslag på prøven må derfor meldes til operatøren, som igjen skal melde dette til Luftfartstilsynet jf. CAT.GEN.MPA.170 (d). På den måten vil sakens vurdering i forhold til besetningsmedlemmets helsemessige skikkethet bli tatt via rett tjenestev